På tide å gå i livbåten?

Offentlige aktører, bedrifter (annonsører) og enkeltpersoner bør snarest skape seg et bilde av hvilken framtid vi vil ha og jobbe for å plassere seg gunstig i den framtiden. Her er en liten ABC å tenke på.

Det offentliges bruk av X (Twitter) som distribusjonsplattform

Er det ikke litt betenkelig at samfunnskritiske norske aktører som Politiet, PST, Statens vegvesen, SMK og regjeringen tyr til X (Twitter) for å dele informasjon med det norske folk og norske journalister? Det er gode grunner til å problematisere dette:

1. Det bidrar til validering av en plattform full av hatytringer, falske nyheter og tvilsomme bot’er.

2. Det tilfører stor norsk trafikk av brukere og dermed en signifikant kommersiell verdi til et utenlandsk medium uten redaksjonell etikk, som konkurrerer med norske medier.

Tidligere i år publiserte en digital robot ved hjelp av generativ AI en falsk nyhet (med forfalsket verifisering) på X. Det handlet om et angrep på Pentagon, og ble videreformidlet av mange medier, fordi kilden var merket trygg (blue dot). Det førte til en kraftig nedgang på Wallstreet. For kort tid siden publiserte en falsk statsrådkonto på X, at Gro Harlem Brundtland er død. Er det i dette miljøet av bot’er, falske nyheter og svindel at norske etater skal informere innbyggerne i Norge? Øker det cybersecurity risiko og svindelrisiko for både det offentlige og norske brukere? Skal det bæres brukere og legitimitet til dette bålet? Svaret burde helt enkelt være nei. Det er lett å se at det så annerledes ut for noen få år siden,men nå er det på tide å gå i livbåten.

(Bildet er laget ved hjelp av Bing Image Creator og ChatGPT).

I mediebransjen finnes det foreløpig ingen god livbåt for norsk offentlig informasjon, og argumentene er som regel «vi må jo være der folk er». Det er ikke et godt argument. Mange nordmenn er også på pornosider, men der skjønner vel de fleste som jobber med omdømme at det er ugunstig å være. I mellomtiden innebærer gjeldende praksis at norske journalister må gå på Twitter (X), for å finne informasjon fra det offentlige. Daglig leser vi at «…..melder [en offentlig etat] på Twitter (X)».

Her er et konkret forslag til en plan A for det offentlige Norge:

En søkbar norsk plattform kan etableres for eksempel under Digitaliserings- og forvaltningsministeren. Denne bør integreres mot norske, trygge, redaktørstyrte medier. Det vil sikre distribusjon og trygg, relevant kontekst. Det vil samtidig bidra til økt bruk og konkurransekraft for en hardt prøvet norsk, skattebetalende mediebransje.

Reklamekjøperes bruk av sosiale medier (f.eks Meta)

Meta bryter norsk og europeisk lov, ved at man bygger profiler (profilering) av brukere uten brukernes samtykke til å bli overvåket på tvers av apper, på treningssenteret, på tur i skogen osv. Du er dermed et produkt, og skjult overvåking uten ditt samtykke er prisen du skal betale for å bruke plattformer som Facebook og Instagram gratis. Meta mener det må være greit og er nå på vei inn i sin andre rettsak mot Datatilsynet.

I de fleste områder i samfunnet, er samtykke et absolutt minimumskrav ­– om det gjelder samkvem mellom mennesker eller forvaltning av verdier. Hvilken risiko utsetter man seg for, dersom man omgås aktører som ikke har dette som etisk grunnlinje? Kan man risikere omdømme, skandaler, juridiske blemmer ­– eller erkjennelse av at man bidrar til å bryte med egen moral og etikk? Det siste er i alle fall en risiko for mange aktører i mediebransjen. Risikoen for å miste kunder eller inntekter, kan føre til at vi utsetter handling til prisen av egen etikk.

Kanskje det er på tide å gå i livbåten med investeringene våre? Kanskje globale medieeiere forstår alvoret hvis pengene blir borte? Eller kanskje det finnes mer bærekraftige skip? Uansett, det haster med et bevisst forhold til en plan B, fordi tiden er i ferd med å ebbe ut for tredjeparts cookier og «profiling».

AI, AI kaptein

AI er i ferd med å endre mye for mange. Mange toppledere i Norge møter internasjonal konkurranse fra aktører med AI i kjernen av forretningsmodellen, uten selv å være i nærheten av å være datadrevet. Det er seil mot damp, og vi vet hvordan det gikk.

Google har hatt monopol på søk i årevis og er et begrep. Plutselig dukker ChatGPT opp og for studenter og elever blir det å google plutselig litt gammeldags. Brukermønstre endres og i løpet av få år kan Bing, som integrasjon i alle Microsoft-produkter bli en betydelig aktør. Hvor viktig blir da Google-arkitekturen, som Google på mesterlig vis har etablert globalt i mediebyråverden? I kreativ bransje både jubles og mumles det. Vil generativ AI ta over? Kommer annonsører til å lage reklame og designe ting selv? Kommer vi til å lage bedre løsninger raskere? Kanskje, kanskje ikke.

Mange tenker nok at de vil sitte litt stille i båten og se hvor dette går hen. Det er kanskje en god plan, kanskje ikke.

Et sentralt moment her er data. Forskjellen på de som kommer styrket ut og de som vil svekkes er data. Egne data. Enkelt sagt, kan vi definere maskinlæringsbasert kunstig intelligens som «prediksjonsteknologi». Gode data, som kan predikere hva som vil fungere, når, hvor og overfor hvem. Gode data som muliggjør endringer i realtid. Gode data som gir konkurransefortrinn. Når alle baserer seg på samme data, stiller man likt. Derfor er egne data hovedrolleinnehaver i AI-revolusjonen. Egne data innebærer for de fleste markedsførere behov for førstepartssamtykker. Denne valutaen blir trolig både vanskeligere og dyrere å få tak i.

Endringer og muligheter vil påvirke både medier, mediebyråer, reklamebyråer og annonsører. Koordineringen (les optimeringen) mellom disse aktørene er i høy grad et uavklart kapittel. Så da spørs det, hvor lenge man kan sitte stille i båten før man begynner på en plan C.

På tide å gå i livbåten?

I «Salme ved reisens slutt», av Erik Fosnes Hansen, fortelles historien om orkesteret på Titanic, som fortsetter å spille, selv om isvannet kryper oppover mot knærne. De skaper god stemning på et synkende skip. De burde kanskje skaffet seg noen halvtørre flyteelementer isteden for å ta en låt til og håpe på at de ikke skulle gå ned med skipet. Det er lett å le av premisset, men husk at de trodde de var på et skip som ikke kunne synke. Den tanken kan ikke vi unne oss.

At vi ikke ser noe raskt, ferdig eller åpenbart alternativ, er ingen unnskyldning for å bryte med det som har blitt en etablert standard. Det er mange av oss med tilknytning til dette medieorkesteret, og vi har ikke så god tid. De valgene vi tar nå eller utsetter, vil sette spor etter oss. Det er på høy tid med en plan A, B og C og jobben begynner der planen slutter